Blogging som verktøy var noe helt nytt for meg da vi startet med dette i høst. Jeg hadde aldri vært inne og lest en blogg, og langt mindre skrevet en. Blogging så jeg på som en litt sær greie som var for spesielt interesserte. Rett etter oppstarten med blogging så jeg og kona en film; Julie & Julia: 365 dager, 524 oppskrifter, 1 knøttlite leilighetskjøkken, som handler om en kvinnes begeistring for en annen kvinnes blogg om mat. Filmen var god den, og det gjorde at jeg skjønte at blogging kan være noe mer enn bare lesing for spesielt interesserte mennesker. Jeg startet ivrig opp med bloggen min. Jeg syntes det var moro å se at jeg ved enkle tastetrykk kunne forandre utseende, legge inn bilder og mer til på siden min. Min første bakgrunn var bilde av ei bokhylle. Jeg syntes den bakgrunnen måtte stemme godt med den utdanningen vi tar, og temaet bloggen skulle omhandle. Senere ble denne bakgrunnen byttet ut med noe som ligner ei bok, fortsatt for å holde meg til temaet. Når det gjelder bildet av ”meg og Bjarne”, øverst til venstre i bloggen må nok det bildet tilskrives en barnslig glede over å ha lært noe nytt, og symboltanken med meg og Bjarne som to gamle grinebitere hørtes morsomt ut. Kanskje ikke vel overveid, med det ble med… Blogg som kommunikasjonsverktøy er for meg blitt en ny åpenbaring. Jeg la ut min bloggadresse på facebook, også dette pga en barnslig konkurranse mellom meg og Bjarne (om å få flest treff på bloggen til dagen etter…), og fikk treff fra mange mennesker. Det ble faktisk til at en venn av meg, nå bosatt i Australia, fulgte bloggen min. Og via facebook har han gitt meg tilbakemeldinger på at han har brukt noen av metodene jeg skisserte på sønnene sine. Men han brukte det ikke for å lære norsk, men engelsk. Så at blogg er et nyttig kommunikasjonsverktøy er det lett å argumentere for.
Det var veldig greit å blogge i starten på høsten i år. Så kom en periode der alt ble mye tyngre. Jeg vil ikke gå inn på det her, men det gjorde at jeg ikke fikk fulgt opp bloggingen slik jeg burde. Det er også dette som er grunnen til at kommentarene til mine medstudenter er mangelfulle, og kanskje også spesielle. Før jeg fikk kommet skikkelig i gang igjen var alle de andre ferdige med sine blogger, eller hadde kun en igjen. Jeg valgte da å lese bloggene fra starten av, den eldste først, for å komme inn i det arbeidet de hadde gjort. Jeg kommenterte da også innleggene deres etter hvert som jeg leste dem. Det er det mest normale å lese det nyeste først, men for meg ble det viktig å lese bloggene i feil rekkefølge, for å forstå fremgangen.
Jeg har lest kommentarene jeg har fått og tenkt over dem. Jeg har ikke valgt å svare i kommentarboksene, men prøvd å ta med meg det som det ble spurt om videre i neste bloggpost. Kanskje kommer ikke dette godt nok frem i bloggene mine, men det er blitt forsøkt å svare. I ettertid ser jeg at det kan være mest hensiktsmessig å svare i kommentarboksene, men slik ble det ikke.
Teorien jeg har brukt har vært hentet fra Anne Håland og Rutt Trøite Lorentzens ”dialog om tekst”, Jon Smith (red) ”Norskdidagtikk –ei grunnbok”, Lesesenterets ”Perlejakten” og”god i ord” som er skolebøkene elevene bruker.
Jeg har skrevet endel om skriveglede og leseglede i bloggen, uten å kunne vise til litteratur. Etter å ha sett mer på det ser jeg at det i litteraturen vår er skrevet om temaet. Dagrun Sjøhelle har i Norskdidagtikk -ei grunnbok skrevet om temaet og funnet ut det samme som meg. Skriveglede og leseglede kan forenes. Hun har skrevet om barns glede over å skrive dikt når de har fått lest opp dikt. Også Torvatn er inne på temaet, om ikke så direkte, når hun skriver at barn må lære sjangeren før de kan skrive den. Og det var jo det vi gjorde i vår leseperiode. Vi tok for oss sjangeren grøss og gru, og lot senere elevene skrive i sjangeren.
Jeg har lest kommentarene jeg har fått og tenkt over dem. Jeg har ikke valgt å svare i kommentarboksene, men prøvd å ta med meg det som det ble spurt om videre i neste bloggpost. Kanskje kommer ikke dette godt nok frem i bloggene mine, men det er blitt forsøkt å svare. I ettertid ser jeg at det kan være mest hensiktsmessig å svare i kommentarboksene, men slik ble det ikke.
Teorien jeg har brukt har vært hentet fra Anne Håland og Rutt Trøite Lorentzens ”dialog om tekst”, Jon Smith (red) ”Norskdidagtikk –ei grunnbok”, Lesesenterets ”Perlejakten” og”god i ord” som er skolebøkene elevene bruker.
Jeg har skrevet endel om skriveglede og leseglede i bloggen, uten å kunne vise til litteratur. Etter å ha sett mer på det ser jeg at det i litteraturen vår er skrevet om temaet. Dagrun Sjøhelle har i Norskdidagtikk -ei grunnbok skrevet om temaet og funnet ut det samme som meg. Skriveglede og leseglede kan forenes. Hun har skrevet om barns glede over å skrive dikt når de har fått lest opp dikt. Også Torvatn er inne på temaet, om ikke så direkte, når hun skriver at barn må lære sjangeren før de kan skrive den. Og det var jo det vi gjorde i vår leseperiode. Vi tok for oss sjangeren grøss og gru, og lot senere elevene skrive i sjangeren.
For meg er blogg et "muntlig" medium. Muntlig i den forstand at jeg skriver rett inn i bloggen min. Språket er også lett, og jeg har valgt å ikke legge med masse bilder og linker. Dette for å gjøre bloggen så enkel som mulig for leserne. Min blogg er ikke pyntet på i ettertid.
Kanskje litt på siden, men dette avisutklippet må være hentet fra ei marg og beinbok... (klippet er hentet fra Vesteraalens avis sommeren 2010)
Håkon
